Creedence Clearwater Revival var Amerikas mest populære og sannsynligvis beste rockeband i årene 1969-71.

Skolegutter

Historien om Creedence Clearwater Revival begynner allerede i 1959. De tre 14-årige skoleguttene John Fogerty, Stu Cook og Doug Clifford startet bandet The Blue Velvets i hjembyen El Cerrito – tvers over bukten fra San Francisco. Like etter ble Johns erfarne storebror Tom Fogerty med som vokalist og gitarist.

Med Tom som leder ga bandet ut tre singler på det lokale selskapet Orchestra Records. To i 1961, en året etter. En gang på høsten 1963 så guttene et tv-program om hvordan Fantasy Records i San Francisco laget en hit-single. The Blue Velvets oppsøkte Fantasy og fikk kontrakt – på én betingelse; at de skiftet navn til det mer britisk-klingende The Golliwogs (dukkemennene).


Nytt navn

Under dette pinlige navnet laget gruppen seks singler i årene 1964-66. Storebror Tom sang på halvparten av dem, men oppdaget fort at lillebroren var en bedre vokalist: ”Jeg var en grei nok sanger, men John hadde sjel,” sa han senere.

Julaften 1967 skiftet The Golliwogs navn til Creedence Clearwater revival.

Det lange navnet ble til av tre årsaker; de hadde en venn som het Creedence, de hadde sett en tv-reklame om øl laget av klart vann (clear water), og de var enige om at en gjenoppliving (revival) var nødvendig.

Det hører med til historien at Tom ville døpe bandet Creedence, mens John foreslo Clearwater Revival. Kvartetten så ingen annen løsning enn å slå sammen navneforslagene!

Rene rockerøtter

Det var ikke bare navnet som var nytt da bandet gikk i studio for å lage sin første lp. Musikken var hardere – basert på svart soul, blues og energisk rock’n’roll – og lillebror John var nå det dominerende medlemmet som gruppens vokalist, sologitarist, arrangør og låtskriver. Snart skulle han også overta rollen som produsent.

Debutalbumet skilte seg fra alle andre plater utgitt i San Francisco i 1968. Midt i en periode fylt av flower power, hippie-filosofer og peace & love i alle retninger, blåste Creedence nytt liv i rockens reneste røtter.

Mens andre hadde slagordet ”tune in, turn on, drop out,” virket det som om Creedence svarte med ”plug in, turn it up, rock out!”

Finner formelen

Det første albumet ga ingen indikasjoner om at Creedence hadde en av rockens beste låtskrivere i besetningen. Det gjorde imidlertid det neste, ”Bayou Country,” som kom på markedet i januar 1969.

Albumet inneholdt ”Proud Mary.” John Fogerty hadde funnet formelen. I løpet av de neste to årene skrev han nok låter til ytterligere fire lp’er med Creedence – alle fire enestående innenfor sitt felt.

Ironisk nok hentet ikke John Fogerty inspirasjon fra hjemstaten California. I stedet søkte han til det dype sumplandet i Louisiana og til det som han følte var selve kjernen i rock’n’roll; Memphis.

Med overbevisende forståelse og respekt for røttene, klarte han sammen med de tre andre medlemmene å skape en helt særegen stil som musikkjournalister døpte ”swamp rock.”

Enkel suverenitet

I ettertid har man forsøkt å henge merkelappen ”enkel” på gruppens musikk. Da har man misforstått en veldig vesentlig ting med Creedence Clearwater Revival: Suverenitet innenfor sitt eget felt.

Det tilsynelatende enkle ved gruppen er noe som svært mange bagatelliserer, men som er avgjørende hvorvidt et band klarer å skape seg en umiskjennelig stil eller ei: Samspill gjennom følelser.

Dette samspillet er det få – om noen – som har klart å gjenskape. Alle kan spille ”Proud Mary,” med det er bare Creedence som har klart å få frem det udødelige ved låten – og det takket være et helt spesielt samspill, basert på en nesten telepatisk forståelse og respekt for de andre i ensemblet.



Sterke tekster

John Fogerty skilte seg ut også når det gjaldt tekstene. Han hadde meningers mot, og dette kom tydelig frem selv på de mest fengende låtene. Creedence ble aldri regnet for å være et politisk band, men mange av Fogertys tekster berører sosialpolitiske spørsmål som fremdeles er brennaktuelle.
På ”Fortunate Son” skjøt han med skarpt mot de som er født med sølvskje i munnen og sender andre til å dø i krig mens de selv forblir blinde patrioter. På ”Porterville” tok han et oppgjør med den amerikanske opprettholdelsen av verneplikten i en tid preget av krigen i Vietnam.

Krig og rasisme

På ”Wrote a Song For Everyone” tok han opp moralske spørsmål om rasisme og sidevalg i en krigssituasjon. Og i sine to kanskje beste komposisjoner – ”Bad Moon Rising” og ”Who’ll Stop the Rain” – tegnet han et dystert bilde av verden slik han så den; i oppløsning, ødelagt av grådighet, svik og mangel på forståelse og nestekjærlighet: ”Jeg ser dårlige tider komme. Hvem kan stoppe det?”

Diktatorisk

John Fogerty hadde ingen svar, men han visste hvor han skulle søke tilflukt når tankene ble for tunge; i rockens gledesberusende verden.

Creedence ble et verktøy for ham i en slik grad at han til slutt dikterte de andre medlemmene hvordan de skulle spille. Han uttalte senere at han brukte Booker T & The MG’s som eksempel på det perfekte rockeband: ”Jeg ville at Creedence skulle låte som dem,” innrømmet han på 80-tallet.

Han lyktes med dette på ”Cosmo’s Factory” (oppkalt etter gruppens øvingslokale) og ”Pendulum,” der han utvidet sitt musikalske register med saksofon, orgel og elektrisk piano. Men det kostet ham dyrt – først lederskapet, deretter bandet.

Redusert til trio

Creedence Clearwater Revival begynte å gå i oppløsning i januar 1971 da Tom Fogerty sa takk for seg. Han var lei av å spille rytmegitar i skyggen av sin talentfulle lillebror.

Gruppens rytmeseksjon – Cook og Clifford – begynte også å kritisere Fogertys lederstil, og et kompromiss ble inngått: Creedence skulle fortsette som en trio, og alle tre skulle synge og bidra med egne låter.

På gruppens verdensturné i 1971 ble det pinlig klart hvor viktig en brikke Tom Fogerty hadde vært for Creedence. Rytmegitaren hans var limet som hadde holdt det musikalske konsertbildet sammen.

 

Skjulte budskap

Og på neste lp – ”Mardi Gras” – kom et enda pinligere faktum for en dag: Stu Cook og Doug Clifford manglet gode sangstemmer og var ikke spesielt talentfulle låtskrivere. Det gjorde ikke saken bedre at John Fogerty var totalt uinteressert i å hjelpe sine kamerater med kreative ideer som kunne løfte materialet.

Gruppen var i oppløsning, og man fant en rekke skjulte budskap i sangtitlene: Fogerty var ”Lookin’ For A Reason,” Clifford stilte spørsmålet ”What Are You Gonna Do?” mens Cook håpet Fogerty ville ”Take It Like A Friend.” Platen fikk en elendig mottakelse, og da 1972 ebbet ut var det også slutt for Creedence Clearwater Revival.

Himmel og helvete

De to neste tiårene fortonet seg som en blanding av himmel og helvete for John Fogerty. Han fikk sin tredje soloplate ”Hoodoo” i retur fra plateselskapet i 1976 fordi de syntes den var for dårlig. Han oppdaget at han var blitt lurt av Fantasy Records for seks millioner dollar i royalties.

Han gjorde gnistrende comeback i januar 1985 med ”Centerfield,” men opplevde at oppfølgeren ”Eye of the Zombie” (1986) gikk rett i billigbunkene. Og han ble saksøkt av Fantasy Records for å ha plagiert seg selv med låten ”The Old Man Down the Road” på albumet ”Centerfield.”



Ondt blod

På toppen av dette brøt han all kontakt med sine gamle bandkolleger. Med unntak av en uhøytidelig opptreden i storebror Toms bryllup i 1981, har ikke John Fogerty stått på en scene sammen med Creedence siden bandet ble oppløst i 1972. Han holdt også en kjølig avstand til sin bror Tom, selv da Tom lå på dødsleiet i september 1990.

Alle håpet i det lengste at John skulle begrave stridsøksen da Creedence Clearwater Revival ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame i 1993, men det lengste han gikk var å stå ved siden av Cook og Clifford under selve seremonien. Da bandet ble bedt om å opptre, nektet Fogerty å delta. Senere på kvelden gikk han opp alene og fremførte ”Proud Mary” med husbandet. Cook og Clifford reagerte med å forlate lokalet.

”Revisited”
Ti år etter ”Centerfield” klarte John Fogerty å gjøre et nytt comeback på tampen av 90-tallet med ”Blue Moon Swamp.” Det gjenstår imidlertid å se om han er nødt til å bruke enda et tiår på neste album.

Stu Cook og Doug Clifford har svart sin gamle sjef med å gjenopplive Creedence-navnet. Med tre nye medlemmer – deriblant gitarist Elliot Easton fra The Cars – reiser de nå verden rundt som Creedence Clearwater Revisited. De har til og med gitt ut en konsertplate.

En lytt på dette albumet understreker at en kopi er greitt nok, men at hvis man skal ha ekte vare, er det bare originalen som holder.

Historien om CCR er sakset fra nrk.no/musikk


Mer info om Creedence Clearwater Revival finner du på følgende link :
http://no.wikipedia.org/wiki/Creedence_Clearwater_Revival

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE